Det blir stadig tøffere å fange oppmerksomheten til mediene, politikere og opinionen, og mange tyr til grasrota for å få oppmerksomhet om sin sak. Men er det alltid grasrota som står bak en grasrotbevegelse?

Nei. Vi har sett nærmere på dette fenomenet.  

Å skape kunstige folkebevegelser som forsøker å fremstå som uavhengige folkelige initiativer, forekommer titt og ofte i sosiale og digitale medier. Og det har et navn: Astroturfing. Oversatt til norsk betyr det «å legge kunstgress», eller i denne sammenhengen - å skape kunstige folkebevegelser. I praksis innebærer det å skape en illusjon av bred grasrotstøtte til en sak der det egentlig er liten eller ingen støtte.

Det er ingen som vet hvor mange norske astroturf-kampanjer som egentlig er, eller har vært, der ute. Det er vanskelig å synliggjøre og komme med eksempler på astroturfs, da det ligger i en astroturfs natur at de vellykkede tilfellene aldri blir kjent. De tilfellene man kjenner til, er ofte de som har mislykkes - avslørt som falske grasrotinitiativ hvor bedrifter eller organisasjoner står bak. Astroturfs er med andre ord nødt til å være usynlige for å være effektive.

Er astroturfing problematisk? Kanskje, og kanskje ikke. Å skape engasjement for en sak er i utgangspunktet positivt. Mediemuren gjør det vanskelig “å komme på”, og man kan bli nødt til å tenke nytt. Problemet oppstår nødvendigvis når vanlige mennesker lures inn i et engasjement, eller når beslutningstakere påvirkes av et initiativ, som har andre hensikter enn det ser ut til. Falske og betalte folkebevegelser med skjulte avsendere kan i verste fall føre til villeding, faktafeil og en forskyvning i styrkeforholdet mellom konkurrerende syn. Andre mener at bedriftsskapte folkebevegelser bare tar tak i følelser som allerede eksisterer ute hos folket.

I vår kunne vi observere at flere organisasjoner knyttet til avholdsorganisasjonen IOGT og Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) gikk sammen for å lansere en kampanje for å stanse regjeringens rusreform. Kampanjen gikk foran med et folkeopprop, og med navnet «Foreldreoppropet mot narkotika» var budskapet at foreldre skulle samles for å beholde strafferettslige virkemidler mot besittelse og bruk av narkotika. Paraplyorganisasjonen Actis, der begge organisasjonene er medlemmer, oppfordret følgerne sine på Facebook til å signere oppropet. På bare to døgn hadde oppropet fått over 5.000 underskrifter.

Men kampanjen var ikke et foreldreopprop. Man trengte ikke være forelder for å underskrive, og antallet underskrifter økte uten at det var mulig å undersøke om underskriftene var reelle. Det er grunn til, i det minste, å problematisere det etiske i en slik kampanje.  

Et annet eksempel noen av oss kanskje husker, er kvinnene som demonstrerte utenfor Stortinget for lavere bilavgifter i 1995. «Kvinnfolk bak rattet»-kampanjen var en folkebevegelse som formodentlig kjempet for tryggere «konebiler». Engasjementet førte til at bilavgiftene ble satt ned med 15 prosent. Senere kom det frem at grasrotbevegelsen var skapt av kommunikasjonsfirmaet Konsensus på oppdrag fra Bilimportørenes Landsforening.

Det finnes sikkert en haug av lignende eksempler, men som nevnt, går gode astroturfs under radaren til folk flest. Nye krav om samfunnsansvar har ført til at bedrifter og organisasjoner har fått et sterkt behov for å vise at de tar ansvar, og dermed kan en folkebevegelse som gjenspeiler bedriftens syn gi økt legitimitet og troverdighet. Å samle støtte i Facebook-grupper og på andre sosiale medier gjennom en bunn-til-topp-strategi kan være både lett, billig og trygt. Til tross for dette, kan det få store konsekvenser for bedriften eller organisasjonen hvis man blir avslørt.